fredag 12. desember 2014

The ones who suffer the most



Da var det over, igjen, ett år til neste gang. Man sitter igjen med hjertesorg, glede, beundring, en klump i halsen og hundrevis av tanker og ønsker. Jeg forsvinner litt inn i et mørkt sted den neste uken, det er mye som skal fordøyes og mye man skal innse at man har vært vitne til.
/It is over, again, one year untill next time. You are left behind with a little heartake, joy and happiness, admiration, a lump in you throat and hundreds of thoughts and wishes. I disappear into a little dark place for the next week trying to digest the things I have witness./




Jeg har nok en gang gjennomført det årlige besøket til barnehjemmet, Peeteli og slummen i Tallinn sammen med SAS Juleflyet. For 29. året på rad har Karsten Midtun sammen med alle sine medarbeidere og sponsorer utført det ærefulle oppdraget av å hjelpe andre som virkelig trenger et løft i hverdagen og en hjelpende hånd. Det er veldig mange som har lagt blod, svette og tårer i dette prosjektet men man ser jo også med egne øyne at det vi gjør, det hjelper. Jeg må også nevne at SAS Julefly er en hjelpeaksjon som er drevet av medarbeidere i SAS samt andre private sponsorer og personer. Dette er en aksjon hvor det ikke finnes noen mellomledd, alt av varer og lignende som kommer inn blir kjørt direkte til Peeteli hvor Mati Sinisaar, vår kontaktperson, venn, bestyrer og grunnlegger av barnehjemmet deler dette ut til de som er trengende. Jeg er ikke særlig kristen av meg, men det er mulig Mati er en engel, han har dedikert hele sitt liv til barna og familiene i slummen, alt han gjør er for å hjelpe alle andre.

/Once again I have been on the yearly trip to the orphanage, Peeteli and the slum in Tallinn, Estonia. For the 29th year in row Karsten Midtun have gathered alle the volunteers, workers and sponsors of SAS Julefly 2014 to do the honourfull mission of helping people who are less fortunate than yourselves. It has been blood, sweat and tears for many people, but this is the reward, to see that what we do makes a difference. SAS Julefly is a charity organisation run by workers in Scandinavian Airlines and other sponsors and volunteers. This is a organisation where there is no intermediaries and everything that we get of food, clothes, toys, money and so on goes directly to Peeteli. Here Mati Sinisaar, our contact person, friend and the founder and manager of the orphanage hands it out to the people who needs it, all over Estonia. I'm not a very christian person, but there is a slight possibillity that Mati is an angel. He has dedicated his whole life to help the children in the slum, and the very poor families there. Everything he does is for them./



Selve innsamlingen foregår hele året, men den 4 desember satt Juleflyet 2014 kursen mot Tallinn. Over 90 deltakere er med og klare for årets høydepunkt. Det kribler i magen, man gleder seg, gruer seg, men mest av alt så er man så utrolig stolt av å få lov til å være med på dette.

/The collection of food, clothes, candles, hygiene articles, money and everything else is done around the year, but on the 4th of December the SAS Christmas Flight 2014 will take off from Oslo airport in direction Tallinn. This year it is over 90 people on the flight ready for the highlight of the year. It is a mixture of exitement and fear building up inside but most off all the pride of beeing a part of this overcomes everything./




Vi ankommer Tallinn til jubel og hurra rop fra noen av barna fra barnehjemmet som har fått lov til å være med på flyplassen og ta oss i mot. Bare dette er utrolig rørende, de har gledet seg så lenge til vi kommer og nå er dagen her. Nå skal vi alle sammen reise til barnehjemmet og bruke de neste timene sammen med barna, de skal opptre og vi skal få høre noen historier fra noen av de.

/We arrive in Tallin and are met with cheers and hurray from some of the kids from the orphanage. It is very touching to see them being so exited to see us again, and we know that the highlight of the year is about to begin for them as well. Now all of us are going to Peeteli and spend the next few hours with the children. They will sing, dance and play for us, and we will hear some of their stories./








Dagen etter er vi delt opp i flere grupper, noen skal på familie besøk, noen skal til et sykehus for fattige og hjemløse og noen skal til slummen og besøke de som bor der. Jeg var med på familiebesøk i fjor og det er en spesiell opplevelse. Les om Juleflyet 2013 her. Senere på dagen skal vi alle møtes i Salme, et gammelt Sovjetisk konsertlokale som nå brukes av blant annet sosialen i Tallinn, hvor det er underholdning, utdeling av familiepakker, mat servering og mye annet.

/The day after we are divided into groups and some of us are going home to families, some are going to a hospital for homeless and poor people and some are going to the slum to visit those who live there. I went home to two families last year and that was a very special experience. You can read about Juleflyet 2013 here (it is in Norwegian so use Google transelate on the page). Later we will all meet at Salme, an old Russian consert hall, where we will have entertainment, food and hand out what we call family packages (contains some food and stuff for the families to bring home)./






Opplegget her har vært nogen lunde det samme siden vi startet med dette for noe år siden, så klart noen forandringer er det fra år til år. Denne gangen her var vi så heldige å ha med hele to klovner, Klovnen Cathrine og Melvin Tix. Til stor begeistring for både små og store underholdt Melvin Tix på scenen og Cathrine malte fjesene til barna.

/The arrangements we have here have more or less been the same every year since we started in Salme a few years ago. Off course there have been some small changes when it comes to who is entertaining the kids, and this year we were so Luck to have two clowns with us, Melvin Tix who have a show for the kids on stage and Cathrine the Clown, who can do face painting./




Jeg fikk nok en viktig lærdom denne dagen, små ting som vi er vant med her i Norge, ting som barn kan oppleve nesten når de vil, er ikke hverdagskost for barna i Tallinn. Noe så enkelt som å se selg selv på bilde med ansiktsmaling var utrolig spennende. Skal si jeg fikk meg en skikkelig Wake up call når Maxim på 9 år spurte om jeg ikke kunne ta bilde av han så han fikk se, tror han satt i 5 minutter og bare stirret på bilde av seg selv.

/I learned a very important lesson that day, small things that we might take for granted here in Norway (and other places in the "rich" part of the world), might be something big for other people, something that is not a part of their daily life. Something so "simple" as seeing yourself in a picture with face paint was a huge deal for some of the children. I got a little bit of a Wake up call when Maxim, who is 9 years old, aske me to take a picture of him after he got his face painted, so he could see what it would look like on a photograpy. Think he looked at the picture for over 5 minutes./



Men det er ikke bare øyeblikk som dette som setter et lite stuck i deg, det er heller ikke så lett å se alle barna som er tynne og bleke og synlig skadet av mor sitt alkohol og/eller narkotikamisbruk under svangerskapet. Mange av barna her i dag har både pyntet seg og kledd seg ut, de har tatt på seg det mest staselige de har og de meste av disse klærne kommer fra juleflyet. I dag er det spesielt en søsken flokk på 4 som stjeler oppmerksomheten vår. De har kledd seg ut som hunder og ulver og er helskjønne. Ved første øyekast ser de lykkelige ut, de leker, ler og løper og får fort øye på Kloven Cathrine som maler ansikter, og stormer bort og stiller seg i køen som har dannet seg ved henne. Barna er her sammen med sin bestemor, som kanskje ikke ser ut som den søte gamle bestemoren som pryder bestemor imaget, men som virker noe bestemt og fort nekter noen av oss å ta bilde av de. Første tanke fra noen av oss er jo at ja, barna er jo ikke her sammen med mor så det kan jo hende bestemor er litt overbeskyttende bare. Vi ser at bestemor har kustus på ungene, og gjør de noe hun ikke liker banker hun hardt og bestemt med stokken sin  i gulvet og veiver den litt rundt, det blir helt stille fra barna når dette skjer. Det er lett å lage seg dekk historier for å unngå å innse at virkeligheten er en annen, vi fikk vite litt senere at bestemor ikke var redd for å bruke stokken på barna hvis hun mente det var nødvendig. Akkurat som om dette ikke var ille nok viser det seg også at bestemor har fått omsorgen for barnebarna fordi mor sitter i fengsel få ha drept ett av barna sine.

/It's not only moments like this that makes you think twice, you see a lot of stuff you could wish you never saw. So many of the children are thin and pale, and many of them show significant signs of damages from alcohol and drug abuse during mothers pregnancy. A lot of the children here today have dressed up in their finest clothes and some are even wearing costumes. This day there are 4 siblings that catches our attention, they are dressed up like wolfs and dogs and are absolutely adorable. At the first glance they look happy, they run around, laugh and play. They quickly see Cathrine the Clown that are doing face painting, and they run over to her to get in line to get their faces painted as well. The children are here with their grandmother, she is not the cute little granny you might imagine, but firm and strict and when the children does something she doesn't like she waves her walking stick at them and say something in a very firm tone, the children goes all quiet. We are wondering if she is just overprotecting, the children aren't here with their mom and that might be for a reason. We kind of settle down with the thought that she is just protecting the children, she won't even let us take a picture of them. A little later we are told that she is not that nice at all, she is not afraid of using her walking stick to hit the children when they misbehave (her interpretation of misbehaving) and the reason why she has custody of them is because their mother is in prison for killing one of her children./  


Det er mange skjebner her i dag, noen vet vi historiene til, noen vet vi ikke så mye om. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg følelsesmessig skal fordøye det å vite til skjebnen til denne søskenflokken, eller hun lille jenta som ble presentert for oss for et par år siden hvor vi fikk vite at vold og seksuelt misbruk hadde vært en del av hverdagen hennes. Hun ble heldigvis reddet av Mati som tok henne med til barnehjemmet. Det er også en person til som jeg muligens kan tro er en engel, hun heter Solveig Bergsland og for mange av barna i Tallinn og Peeteli er hun mor, forbilde og hjelpen de så sårt trengte når ingen andre var der. Uten henne er det mange av barna som aldri ville ha klart seg, og hun er grunnen til at de lever i dag. Solveig er også den som tok initiativet til å stifte Norsk forening for gatebarn i Estland og hun har åpnet hjemme sitt for disse barna så mange ganger at vi alle har mistet tellingen. Når man setter sammen Karsten Midtun (og SAS Juleflyet), Mati Sinisaar og Solveig Bergsland så har man noe man kanskje hadde mistet troen på at eksisterte, nemlig ekte empati og medmenneskelighet og den genuine viljen til å hjelpe andre uten at penger eller rasjoner forsvinner i et sluk av byråkrati, politikk og korrupsjon.

/There are so many different destinies here today, for some we know the story, for some we don't. I'm still not sure how to emotionally digest the faith of some of the people and especially the children here. The 4 siblings in their costumes or the little girl that we got to meet two years ago that had experience violence and sexual abuse since she was a little baby. Thankfully that little girl was rescued by Mati. But there is also one more person that I might thing could be an angel, her name is Solveig Bergsland, for many of the children in the slum and in Peeteli she is known as mom, the rescuer, their saviour. She is the help they needed when no one else was there. Without here so many of the children would not be alive today or taken care of. Solveig is the one that founded "Norwegian Association for street children in Estonia" (Norsk forening for gatebarn i Estland). She has also opened her home in Norway for so many of them so many times that we can't even count it. When you add up Karsten Midtun (and SAS Julefly), Mati Sinisaar and Solveig Bergsland you get something you might have thought didn't exist, true empathy and the will to help others, unconditionally. They have succeeded in doing this without loosing any money, or other help, to corruption, government or bureaucracy, everything, absolutely everything, gets to the receivers on the other side./ 

6 kommentarer:

  1. For et fantastisk initiativ. Det er så fint når man virkelig gjør en innsats for de som trenger det, og dette virker som et flott prosjekt! Historiene om alle sjebnene til de små barna høres både trist og tragisk ut... Vil tro det er mye å fordøye, ja. Men det er sikkert godt å vite at dere har gjort en innsats for at de skal få det bedre, og jeg er sikker på at alle disse barna kommer til å huske dette i lang, lang tid framover :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det er stort å kunne få lov til å være en del av dette. Juleflyet har hatt samme destinasjon i 12 år nå så det er veldig mange som har sett flere av barna vokse opp også. Dette er årets høydepunkt både for barna og for oss som er med på turen :)

      Slett
  2. Utrolig gripende å lese innlegget ditt. Her i norge er det lett å glemme hvor vanskelig barn i andre land kan ha det og hvor lite det skal til for å glede dem. Vil tro at dette er noe de aldri glemmer. Flott insats av deg. Hvordan kom du med på dette?

    SvarSlett
    Svar
    1. Så koselig å høre at du likte innlegget. Jeg jobber i flyselskapet så det var slik jeg begynte med dette :) Det er dessverre mange skjebner her i verden, og et møte med noen av de som er så nærme vårt eget land og se hvordan kontrastene er på steder som blant annet Tallinn er veldig sterkt. Det som gjør særlig Estland så spesielt for meg, er at man møte så mange mennesker fra Skandinavia som er der og shopper, drikker, spiser og koser seg og er på en helt vanlig helgetur og aner ikke i det hele tatt om hvordan forholdene er bare 10 minutter unna. At en by så nærliggende vårt eget land kan ha så store kontraster er veldig spesielt. Også i denne situasjonen er det spesielt ettersom de fleste av de vi møter er statsløse, de er verken estiske eller russiske (dette kommer fra krigen der hvor mange russere ikke fikk dra tilbake til Russland og siden de ikke var estiske falt de helt utenfor systemet)

      Slett

Hei! Takk for din kommentar. Er det noe du lurer på så er det bare å spørre i vei!:)

Hi! Thank you for taking the time to comment on my blog. If you have any questions please contact me:)